Hvem er Ibn Khaldun
Samfunnsviteren Ibn Khaldun ble født i 1332 i Tunis og døde 1406 i Cairo. Han er et produkt av det 14. århundre med alle sine politiske, sosiale, kulturelle og økonomiske omveltninger som resulterte i Renaissansen, på den ene side, og oppløsning og fall av den arabo-islamske sivilisasjon, på den andre side.
Ibn Khalduns utdannelse omfatter de religiøse disipliner (som f. eks. Koran, tradisjonene, dialektisk teologi, juss og mystisisme) og de filosofiske disipliner (som logikk, matematikk, fysikk, metafysikk og statsvitenskap iberegnet etikk og retorikk). Dessuten hadde han praksis fra statsadministrasjonen.
Ibn Khaldun har oppdaget en “ny vitenskap” som han kaller cilm al-cumraan, dvs. vitenskap om sivilisasjonen. Mesterverket – al-Muqaddimah – skildrer den idémessige og begrepsmessige utvikling av den nye vitenskapen som man i dag trygt kan kalle sosiologi eller mer presist “økonomisk sosiologi“. Dette gjorde det mulig for ham å utvikle en generell og dynamisk samfunnsteori med vekt på sosial handling, utvikling og forandring. Sluttproduktet skulle tjene historikerne i deres metodiske bestrebelser. Ibn Khalduns lære var et brudd med de gamle metodiske tradisjoner.
Ibn Khaldun er blitt sammenlignet med mange tenkere som f. eks. Machiavelli, Vico, Montesquieu, Adam Smith, Hegel, August Comte, Herber Spencer, Marx og andre. Uten å ta fra Ibn Khaldun noe av æren for det mesterverket han har produsert, skal vi her huske på at også han er et produkt av sin tid. Han hadde adgang til alt den arabo-islamske kultur hadde frembragt i løpet av omtrent 600 år, inkludert den såkalte Gullalderen. Herunder omtales tankestadiene hos Ibn Khaldun.
Ibn khaldun (1332-1406) beskriver tenkning som spesielle krefter plassert i hjernens hulrom. Evnen til å tenke er analyse og bearbeidelse av bilder som ligger utenfor erfaringsverdenen. Hans teori om tenking kan beskrives slik.
Du leser nå artikkelserien: Tankene
