Beslutninger er basert på forventninger om umiddelbar eller fjern fremtid, men i enhver beslutningsprosess vil det alltid være forskjellige faktorer som spiller inn og som påvirker beslutningen på ulike måter. Det finnes utallige mange ulike beslutningmodeller, men vi kan grovsortere dem i to hovedgrupper av beslutningmodeller:
- Normative modeller – handler om hvordan et rasjonelt menneske foretar beslutninger.
- Deskriptive modeller – forklarer hvordan mennesker vurderer usikkerhet og hvordan irrasjonalitet påvirker evnen til å fatte gode beslutninger.
Normative beslutninger er basert på rasjonalitet og logikk, mens beskrivende fokuserer på menneskers oppfattelse (tro) og preferanse som de er, ikke som de skulle vært.
Et historisk tilbakeblikk
For å forstå den normative modellen kan vi gå tilbake i tid og se på utviklingstrekk som har påvirket modellen.
På 1600-tallet la Blaise Pascal grunnlaget for moderne sannsynlighetsregning, da han resonnerte omkring det vi i dag kjenner som «forventningsverdi». Forventningsverdi brukes mye som statistisk metode i økonomisk beslutningsteori, da vi gjerne antar at beslutninger tas ut fra forventet fremtidig nytte. I teorien antas det at nytten kan dekomponeres i enheter, det vil si at hvert gode kan tilskrives en numerisk verdi. En slik kvantifisering av nytten åpner for at forventet nytte kan optimeres matematisk. Økonomisk beslutningsteori angir en regel som sier at aktøren bør velge det godet som gir høyest forventet nytteverdi. Den optimale beslutningen er den som maksimerer forventet nytte, ifølge normativ beslutningsteori. Begrepene forventningsverdi og nytte har fortsatt sentrale roller i økonomisk beslutningsteori og den normative beslutningsmodellen.
På 1700-tallet la Daniel Bernoulli fundamentet for viten om risiko, utfra standpunktet om hvor mye et individ begjærer eller frykter et utfall. Derfra kom det sentrale begrepet risikoaversjon, motvilje til å ta risiko. Risikoaverse beslutningstakere er en viktig forutsetning i flere fagdisipliner som bygger på rasjonell aktør-paradigmet. For eksempel antas det i finansteorien at investorer ønsker å maksimere forholdet mellom forventet avkastning og risiko. Det betyr at investoren foretrekker en sikker inntekt framfor en usikker inntekt, og dermed har aversjon mot risiko. Risikoaversjon er en sentral forutsetning i rasjonell aktør-paradigmet.
I 1944 introduserte Neumann og Morgernstern spillteori, som bygger på antakelsen om rasjonelle og konsistente aktører. Spillteori er en matematisk modell for økonomisk beslutningstaking, og teorien har fått en sentral rolle i studiet av strategisk beslutningstaking. Omtrent 30 år senere ble en viktig spillteoretisk metode innført, beslutningstreet, som viser induktive beslutningsalgoritmer og mulige utfall for ulike beslutninger.
Algoritmer er en beskrivelse av fremgangsmåten for å løse en oppgave, og alle algoritmer tar visse forutsetninger. Beslutningsalgoritmer eller beslutningstrær forutsetter rasjonelle beslutningstakere, og er en viktig del av normativ beslutningsteori.
Rasjonalitet er et komplekst begrep som sier noe om menneskets evne til å tenke fornuftig. At noe er rasjonelt handler om at det er i samsvar med fornuften. Den normative beslutningsmodellen bygger på antakelsen om rasjonelle aktører, derav begrepet «rasjonell aktør-paradigmet».
At modellen er normativ betyr at modellen reflekterer hvordan beslutninger bør tas, i en perfekt verden. Den virkelige verden er imidlertid ikke perfekt, og antakelsen om at mennesker er rasjonelle beslutningstakere medfører derfor en rekke strenge forutsetninger. Eksempler på slike forutsetninger er at vår motivasjon kun er basert på egeninteresse og nyttemaksimering, at beslutningstakeren har fullstendig informasjon og at vi har ubegrenset kognitiv kapasitet.
Virkeligheten vil gjerne bryte med antakelser om menneskelig rasjonalitet, og vi har ofte begrenset med tid, ressurser og informasjon når vi foretar beslutninger.
På midten av 1900-tallet beskrev Herbert Simon hvordan ledere tar beslutninger med begrenset rasjonalitet («bounded rationality»). Han brukte en deskriptiv tilnærming, og forsøkte å forklare hvordan mennesker i realiteten faktisk tar beslutninger. Begrenset rasjonalitet er antakelsen bak den deskriptive beslutningsmodellen, som bygger på det som kalles «psykologisk aktør-paradigmet».
Tanken om begrenset rasjonalitet anerkjenner at mennesker har kognitive begrensninger og at vi ikke alltid opptrer fornuftig. For eksempel bruker vi ofte mentale snarveier, heuristikker, for å effektivisere beslutningstakingen. Heuristikker kan imidlertid føre til at vi tar dårlige beslutninger på grunn av systematiske skjevheter.
På 70-tallet ble begrepet gruppetenkning stadig mer utbredt. Gruppetenkning handler om hvordan adferden i en gruppe kan føre til svake beslutninger, fordi gruppen verdsetter konsensus i stedet for et godt resultat. I de siste tiårene har gruppetenkning i organisasjoner har fått mye oppmerksomhet i organisasjonsteorien, og gruppetenkning er et eksempel på menneskelig irrasjonalitet som kan påvirke hvordan beslutninger blir tatt.
I dag domineres beslutningsteorien av tanken om at mennesker har begrenset rasjonalitet, og nyere forskning vektlegger hvordan subjektiv risiko påvirker beslutningene vi tar.
Spørsmålet om vi skal fokusere på normative eller deskriptive beslutningsmodeller handler i stor grad om hvordan vi ser på verden rundt oss. I filosofien og vitenskapsteorien skilles det mellom positivisme og holisme, og hvorvidt vi ser på verden fra et distansert analytisk ståsted eller om vi mener at «helheten er mer enn summen av enhetene».
I psykologien prøver man å kombinere objektiv og subjektiv risikovurdering, gjennom normative og deskriptive beslutningsmodeller. En slik kombinasjon åpner for at vi kan få et sammensatt bilde av hvordan vi bør ta beslutninger i en perfekt verden, og hvordan beslutninger faktisk tas i virkeligheten.
